Utvalgte
Prosjekter

Creation Garage er et kreativt verksted der barn og unge designer og bygger sine egne oppfinnelser. Inspirert av Lingottos industrielle arv, introduserer det prosjektbaserte rommet mekanisk design, ingeniørprinsipper og praktisk verktøybruk. Rommet er modulært, bygget rundt mobile verkstedmoduler med verktøy og materialer for trygg konstruksjon, eksperimentering og prototyping. Ved å omorganisere modulene kan rommet utvikle seg og tilpasse seg ulike aktiviteter og behov – noe som fremmer kreativitet, samarbeid og utforskning.

Plantegningene illustrerer rommets fleksibilitet: verkstedmodulene er tegnet som bevegelige elementer som tillater stadig nye inndelinger, mens sirkulasjonen er lagt opp som en sammenhengende flyt mellom soner. Strukturen er bevisst holdt åpen og ubestemt, slik at rommet kan tilpasses ulike aktiviteter over tid.

Blåsen brukes allerede – som turvei, utsiktspunkt og hvilested. Gjennom observasjon og samtaler med besøkende ble det tydelig at stedet rommer flere ulike opplevelser på én gang. Prosjektet er derfor ikke tenkt som noe nytt, men som en forsterkning av det som allerede finnes: stiene, utsikten og roen. Modulene er plassert for å ivareta disse ulike måtene å bruke Blåsen på, uten å forstyrre opplevelsen som allerede er der.

Sporet videre betyr å la landskapet vise vei. Modulenes bølgende form er ikke tegnet, men lest ut av terrenget – en videreføring av bevegelsen som allerede finnes i stiene på Blåsen. Lerk er valgt fordi det ikke trenger beskyttelse for å bestå; materialet får eldes slik stedet selv får være urørt. Mellomrommene i spilene lar lyset fortsette å filtreres gjennom slik det alltid har gjort mellom trærne. Sitteplassen vender mot vest, dit besøkende allerede søker når solen synker.

Bispegata 16 er et tidligere lokomotivverksted fra 1893, i dag et verneverdig kulturminne midt i Middelalderparken. Rehabiliteringen tar utgangspunkt i et dagsenter for mennesker med demens, men er utviklet videre til en lesehage – et sted der naturens positive effekt på mental helse møter litteraturens evne til å gi ro, tilhørighet og mening. Prosjektet er forankret i kartlegging av området, forskning på demensomsorg og direkte dialog med lokalbefolkningen.

Installasjonen er formet som et rom i rommet, en indre kjerne skjermet av vegetasjon. Materialiteten skifter fra hagens organiske og taktile uttrykk til en strammere, mer taus arkitektur inni installasjonen – med tydelige flater, definerte siktlinjer og en bevisst reduksjon av detaljer. Denne kontrasten mellom det ytre landskapsrommet og det indre, arkitektoniske rommet skaper en romlig sekvens der besøkende beveger seg fra det åpne og sanselige til det lukkede og konsentrerte.

Prosjektet tar utgangspunkt i Villa Margarita, et 1600-talls steinhus i Toscana som skulle transformeres til et retreat for kunstnere. I den opprinnelige bygningen sto en frittstående trapp til andre etasje uten klar arkitektonisk forankring – en løsning som fungerte, men som ikke snakket med husets helhetlige uttrykk. Med inspirasjon fra de middelalderske tårnene i San Gimignano, symboler på velstand og utsikt over landskapet, er trappen tenkt om som et moderne tårn. Det mørke, skulpturelle trappeløpet strekker seg fra bakkeplan og opp over taket, og blir et blikkfang som både binder sammen nivåene i bygget og rammer inn utsikten over de toskanske åsene.

Snittet viser hvordan trappetårnet legges utenpå den eksisterende bygningskroppen, og stiger langs den til byggets høyeste punkt. Grepet er tenkt modulært og skulpturelt: trappen hviler på fasaden uten å gjøre permanente inngrep i den historiske bygningsmassen, som om den kunne løftes av igjen uten spor. Denne reversible tilnærmingen understreker kontrasten mellom det nye og det eksisterende – et mørkt, selvstendig element lagt over den lyse natursteinen.

Prosjektet utforsker et gradvis skiftende forhold til himmelen – fra intim tilbaketrukkethet til full åpenhet. En eksisterende tursti gjennom fjellandskapet danner premisset for planen: fremfor å bygges bort, trekkes stien inn i arkitekturen. Et langt, skrånende tak løftes fra terrenget og strekker seg som en forlengelse av fjellsiden selv, og skaper ett sammenhengende volum av ly, bevegelse og opphold.

Under taket komprimeres og frigjøres opplevelsen av rommet i takt med bevegelsen gjennom det. Et sirkulært snitt i takflaten bryter med kompaktheten – en bevisst, artifisiell gest som åpner rommet mot himmelen, slipper inn lys og leder ut røyk fra ildstedet under. Herfra trekker en trang passasje og trapp bevegelsen videre oppover, til taket selv blir gangbart terreng – det siste steget i sekvensen fra tilbaketrukket ly til fullstendig utsyn.

Det fantes en tid der materialer knirket, knakk og eldet sammen med oss. I dag er disse livstegnene designet bort. Denne installasjonen gjeninnfører lyd, respons og materiell tilstedeværelse som kulturarv. Prosjektet springer ut av et skifte i måten vi bygger og bebor rom på. Levende materialer erstattes av statiske overflater. Lyden dempes. Bevegelsen kontrolleres. Dette prosjektet utforsker tapet av materiell liv, og hva det betyr for rommene vi lever i.

Konseptet realiseres gjennom fullhøye seksjoner av furu, kuttet flate og støpt inn i betongveggene – treet forblir synlig, men strukturelt fastlåst. Betongen omslutter treverket og skaper en tydelig kontrast mellom to materialtilstander: det levende og det statiske. Kontaktmikrofoner er festet direkte på treet, og fanger opp interne vibrasjoner forårsaket av temperaturendringer, materialspenning og mikrobevegelser i selve treverket. Besøkende oppfordres til å sette seg på gulvet, lene seg mot treet og lytte gjennom hodetelefoner – en langsom og intim opplevelse av et material som vanligvis forblir stille.

Dette prosjektet er utformet som en manual for boligutviklere i Norge, og undersøker hvordan inngangspartier kan skapes med mening og intensjon – ikke bare som funksjonelle passasjer. Gjennom en serie plantegninger utforskes ulike arkitektoniske prinsipper for inngangspartiet, ikke som en fasit å følge slavisk, men som inspirasjon til alternative måter å tenke rundt disse rommene på.

Plantegningen til venstre utforsker brudd med det tradisjonelle norske inngangspartiet – rom som vanligvis er strengt funksjonelle, og som sjelden inviterer til opphold eller sosial aktivitet. Plantegningen til høyre utforsker hvordan et inngangsparti på rundt 20 m² kan oppleves som mer romslig enn sin faktiske størrelse tilsier. I stedet for en tradisjonell rektangulær form, er volumet formet slik at det gradvis utvider seg fra inngangspunktet og smalner inn mot de sekundære funksjonene – en geometri som skaper en følelse av romslighet til tross for begrenset areal.

Prosjektet er utviklet for Brioni, og tar utgangspunkt i Milanos evne til å både bære tradisjon og bryte med den. Konseptet setter to tilsynelatende motstridende uttrykk for maskulinitet opp mot hverandre: skredderdressens raffinerte disiplin og bokseringens rå fysikk. Dressen har tradisjonelt vært et symbol på kontroll og sosial makt – her plasseres den i en boksearena, et rom ladet med aggresjon og adrenalin. Ved å sette Brionis skreddersøm inn i denne konteksten stiller butikken spørsmål ved hva dressen egentlig representerer i dag, og utforsker presset som ligger i toksisk maskulinitet: forventningen om å fremstå kontrollert, følelsesløs og dominerende.

Fleksibiliteten som gjennomsyrer konseptet er nedfelt allerede i planløsningen. Sentralt i rommet ligger en diamantformet sone, markert med stiplet linje, som viser hvor bokseringen kan rulles ut ved behov. Rett ved siden av ligger den trekantede tribunen, tegnet som et modulært element som selv kan trekkes ut eller skyves sammen – og som, når det rulles ut, omfavner ringen og danner amfiet vi ser i det tredimensjonale bildet. Resten av planen er organisert rundt denne kjernen: et åpent, fleksibelt gulvareal som kan tilpasses både rolig butikkdrift og mer aktivitetsdrevne øyeblikk, uten faste skiller som låser rommet til én funksjon.

Rommet er formet for å kunne veksle mellom trening, sosialt samvær og et roligere butikkuttrykk, alt etter hva situasjonen krever. Et åpent, lyst rom i rå betong huser boksesekker og treningsmatter som kan settes opp eller fjernes etter behov, mens den rutenettinndelte takbelysningen og de rene, industrielle flatene gir en nøktern ramme som verken forstyrrer eller dominerer aktiviteten. Skulpturene i bakgrunnen antyder kroppen i bevegelse – en stille påminnelse om forholdet mellom kropp og skreddersøm som ligger til grunn for hele konseptet.

Womb Chair utforsker følelsen av å bli omsluttet av et møbel. Den dype puten består av et mykt og ettergivende skumfyll som komprimeres og former seg rundt kroppen når man setter seg. Dette skaper en følelse av trygghet og fysisk nærhet, inspirert av måten kroppen omsluttes i en livmor. Den myke, taktile overflaten står i kontrast til den stramme kromrammen og fremhever møtet mellom komfort og konstruksjon.

Dialogue utfordrer den tradisjonelle sofaen, hvor alle sitter vendt i samme retning. I stedet vender sitteplassene mot hverandre og skaper et naturlig rom for samtale, nærhet og sosial interaksjon. Den modulære oppbygningen gjør sofaen til et lite sosialt rom i rommet – et sted der menneskene, fremfor tv-skjermen, står i sentrum.

Folkets Hus har siden 1905 vært et samlingssted for Lilleakers lokalbefolkning, opprinnelig reist som arena for arbeiderbevegelsen og preget av verdier som samhold, tilhørighet og kulturelt mangfold. Prosjektet "Mulighetenes hus" viderefører disse verdiene ved å gjøre bygget om til et flerbrukshus der lokale kunstnere får en kostnadsfri arena å utfolde seg og stille ut i.

Her trer byggets lafteteknikk tydelig fram som et bærende arkitektonisk grep, bevart og videreført som en påminnelse om husets opprinnelige konstruksjon og historie. Den lange utstillingsmontéren lar besøkende studere de lokale kunstnernes keramikkarbeider på nært hold, i en sekvens som inviterer til langsom vandring langs veggen. Materialbruken er robust og taktil – tømmer, tre og glass – i tråd med ambisjonen om et bygg som tåler aktiv og daglig bruk.

Konseptet "Fornyet stim" tar utgangspunkt i Grünerløkkas identitet som en bydel i stadig bevegelse, og ønsket om å åpne den opp for flere enn den typiske løkka-hipsteren. Resepsjonsområdet møter gjesten med et murt hvelvtak i teglstein – en referanse til bydelens industrielle fortid – kombinert med klassiske veggpaneler i lys grå. Den runde åpningen i veggen bryter opp de ellers rette linjene og gir et gløtt inn i loungeområdet, og signaliserer allerede fra ankomst en overgang mellom det rustikke og det raffinerte.

Her fortsetter tanken om et sted for flere: en sone å puste ut i, midt i bydelens puls. Rommet er tenkt som et møtepunkt der ulike gjester – den nysgjerrige lokale så vel som den tilreisende i femtiårene – kan finne ro uten å føle seg utenfor, i tråd med visjonen om at Grünerløkka skal romme mer enn én type besøkende.